Medie-eierskap med mangfold
Av Ole Jacob Sunde
Styreleder Schibsted Media Group
Styreleder i Stiftelsen Tinius
I debatten om eierskap i norske medier er det bred enighet om at mangfold av informasjonskilder og diskusjonsfora er viktig for samfunnet. En mangfoldig presse er en viktig forutsetning for et velfungerende demokrati.
Mangfoldsbegrepet er ofte knyttet til at det er mangfold av papiraviser. Dette er i seg selv et lite paradoks, siden alle er klar over at papiravisen er på vikende front. Samtidig er et stort antall digitale informasjonskilder og diskusjonsfora i vekst og her er det langt lettere å komme til orde enn i papiravisene. Mulighetene til å kunne ytre seg har aldri vært større.
Papiravisene lokalt, regionalt og nasjonalt har sammen med nyhetsredaksjonene i TV2 og NRK fortsatt de største redaksjonene. Derfor kan de sette fokus på og granske viktige sider av samfunnsutviklingen. Det legges i mindre grad vekt på at også her er det en endring hvor stadig flere journalister, eksperter og samfunnsdebattanter publiserer sitt stoff i nettmedier.
Uavhengighet
Over de siste tiårene har redaktøren og redaksjonens uavhengighet og ukrenkelighet blitt et anerkjent prinsipp som nå til og med er nedfelt i norsk lov. Derfor er eierens rolle begrenset til strategisk og økonomisk styring. Partipolitisk eller annen påvirkning av redaksjonenes arbeid er ikke et aktuelt spørsmål. Partipressen er et avsluttet kapittel i norsk avishistorie. Når dette er et faktum, er det et paradoks at mangfold i media fortsatt innebærer, både for mange politikere, fagforeninger og blant aktørene, et mangfold i eierskap.
Profesjonalisering av journalistikk og eierskap i mediene har vært viktige drivkrefter for utvikling av moderne allmennmedier som er balanserte i sin fremstilling av nyhetsbildet, og åpne for meningsbrytning på tvers av politiske skillelinjer. Det er både et publisistisk og kommersielt ønskemål å gi et godt tilbud til et bredt publikum. Det moderne mediemarkedet karakteriseres av brede allmennmedier og en flora av nisjekanaler som til sammen gir et større mediemangfold enn vi noen gang tidligere i historien har vært vitne til. Dette er en utvikling som skjer fullstendig uavhengig av lovgivningen.
Teknologiskifter
Det som kunne bety noe er om færre eiere kunne sies å fremskynde nedleggelser av aviser og derav gi færre samfunnsstemmer. Da er vi over på den økonomiske arenaen. Det har vært mye omtalt at særlig to utviklingstrekk truer papiravisen. Det ene er fallende opplag av papiraviser som skyldes at brukeren foretrekker digitale medier i stigende grad. Det andre er bortfall av annonser som skyldes fremveksten av digitale markedsplasser, ofte uten eller i alle fall med begrenset redaksjonelt innhold, tradisjonelt definert. Dette er trender helt utenfor kontroll for både myndigheter og eiere.
Alle bransjer opplever teknologiskifter og må forholde seg til det, både som en trussel og som en mulighet. Papiravisen er en slik bransje. Et tradisjonelt virkemiddel er å drive mer rasjonelt og det er på mange områder lettere i større enheter. Det å opprettholde en industristruktur med mange små enheter vil derfor redusere muligheten for å drive papiravisen lønnsomt.
Digital utvikling
I et marked som anerkjenner redaktørens uavhengighet, vil en noe mer samordnet og konsentrert eierstruktur kunne føre til bedre økonomiske vilkår for å opprettholde kvalitetsjournalistikk. Det betyr ikke at vilkårene er så gode som de var eller som man skulle ønske, men at alternativet er verre. Større enheter gir også mer ressurser til å satse digitalt. Papiravisen er slett ikke død, men det er likevel ingen tvil om at mangfoldet i fremtiden vil være helt avhengig av lønnsomme digitale medier. Denne utviklingen drives ikke av myndighetenes regelverk eller bransjeaktørenes ønsker, men av teknologiens muligheter og lesernes preferanser. Men regelverk og særinteresser kan hemme utviklingen, konservere foreldete strukturer og svekke selskapenes evne til å tilpasse seg morgendagen.
Dagens lovgivning ble innført nettopp som et forsøk på å stoppe en pågående strukturendring i mediemarkedet. Det har ikke vært vellykket. Aviser har skiftet eiere og nye grupperinger har oppstått. Noen til tross for og andre på grunn av særreguleringen av denne bransjen. Ingen har så langt i debatten tatt til orde for at dagens situasjon er den ideelle. Dessverre blir det stadig færre som er interessert i å investere i kvalitetsjournalistikk i Norge. En særregulering av mediebransjen er neppe den beste måten å sikre at det finnes et mangfold av gode aviser i det norske samfunn også om noen år.